Bak stengte dører                         Skrevet av Øystein Gjerme

03.04.2020

Ikke siden middelalderen har det vært stengte kirkedører i påsken, men slik blir det for mange i år. Myndighetenes strenge tiltak er utvidet til over påske, og dermed fortsetter den underlige tiden vi har vært inne i de siste ukene. Det er ulikt hvordan vi håndterer denne krisen, og vi må derfor være ekstra oppmerksomme i denne fasen. For utenfor de kjernefrivillige og menighetenes mest trofaste finnes det en stor gruppe mennesker som fort kan bli oversett i menighetene våre. I tillegg kommer alle menneskene i nærområdet som vi i større eller mindre grad er i berøring med. Heldigvis melder mange menigheter om at man har større antall hjelpere enn meldte behov, men da må vi kanskje spørre: Har vi husket å ringe alle? Har vi lagt igjen et telefonnummer de kan ringe tilbake til? Skulle vi kanskje forberedt et brev og en gave til menighetens trofaste medlemmer og givere? Det er fantastisk å se hvor stor oppfinnsomhet denne krisen skaper for å nå frem til mennesker med gode ord og gjerninger! La oss fortsette med det!

Jeg stanser ofte ved mellomdagen i min forkynnelse i påsken. Jesus døde på langfredag, og stod opp på tredje dag. Mellomdagen er dagen av usikkerhet. Det er dagen hvor disiplene spurte: «Hva skjer nå?» Hele vår verden spør: «Hva skjer nå?», og når vi (som disiplene) sitter bak stengte dører denne påsken, vil mange kjenne på nettopp usikkerhet. Da er det godt at Jesus kommer, slik han kom til disiplene den gangen. Brått stod han der i rommet hos dem. Slik er han også nå i de tusen hjem gjennom sin kropp i verden, menigheten. Tenk derfor ikke lite om telefonsamtalen, besøket med praktisk hjelp, gaven eller oppmuntringen du kan gi.

Selv bak stengte dører er han nær.

- Øystein Gjerme, leder for Pinsebevegelsen i Norge -